Episode 154 – Guillermo del Toro: Mannen som elsker monstre

Demoner, spøkelser, vampyrer, fiskemenn, kaiju og Frankenstein – Guillermo del Toro har brukt hele karrieren på monstre. Men hos ham er det som regel menneskene du bør passe deg for.

I denne spesialepisoden går Jon gjennom del Toros ville filmkarriere, fra Cronos og Pan’s Labyrinth til The Shape of Water, Pinocchio og Frankenstein. Vi snakker også om filmene vi aldri fikk, deriblant hans legendariske forsøk på å filmatisere Lovecrafts At the Mountains of Madness.

Så hvem er egentlig monsteret?

🎧 Filmgjensyn – gjensyn med det beste og verste fra filmhistorien.

Transcript

Copy Transcript Copied

SPEAKER_00 0:18

I dag blir det en litt annerledes episode av Filmjensyn. Eivind er syk, så denne gangen sitter jeg alene foran mikrofonen. Og da tenkte jeg at det kunne være en god anledning til å gjøre noe vi ikke gjør så ofte, nemlig å bruke en hel episode på én filmskaper i stedet for én bestemt film. Jeg har valgt Guillermo del Toro, både fordi han er veldig interessant og har en fantastisk filmografi, og fordi han er en regissør du faktisk går an å følge noen tydelige tanker hos fra film til film. Det er lett å si at Guillermo del Toro er mannen som elsker monster, og det er jo ikke feil. Han har brukt store deler av karrieren på vampyrer, spøkelser, demoner, gigantiske insekter, kaijus, fiskemennesker og selvfølgelig Frankenstein-monstre. Men bare det å si at han liker monster blir litt overfladisk. For det som er interessant hos del Toro er hvordan han bruker dem. Han er ofte langt mindre opptatt av at monster skal være skummelt enn av hvorfor vi mennesker bestemmer. for at det er et monster i utgangspunktet. Det går igjen i veldig mange av filmene hans. Hellboy ser ut som noe som burde komme rett fra helvete, og det gjør han jo faktisk også, men han er samtidig en av de mest menneskelige figurerne i hele historien. Skapningen i The Shape of Water blir behandlet som et forsøksdyr og utsatt for vold, mens Elsa, unnskyld, Elisa oppfatter ham som et individ nesten med en gang. I The Devil's Backbone er det spøkelse som først ser ut som til men etter hvert skjønner vi at spøkelse selv er et offer. Og når Del Toro endelig kommer frem til Frankenstein, er han egentlig tilbake ved den figuren som påvirket ham allerede som barn. Guillermo del Toro ble født i Guadalajara i Meksiko i 1964. Han vokste opp i et sterkt katolsk miljø, og selv om han senere fikk et komplisert og ganske kritisk forhold til religion, satte den katolske oppveksten tydelige spor i måten han lager filmen på. Han har selv snakket om hvor sterkt han ble påvirket av bilder av korsfestelse, martyrer, blod, lidelse og oppstandelse. Det høres kanskje litt voldsomt ut, men hvis man tenker over det, blir det ikke så vanskelig å se forbi Teksting av Nicolai Winther Han er stadig opptatt av kropper som blir skadet, mennesker som offres og skapninger som blir dømt av en autoritet som mener den har rett til å bestemme hvem som har verdi. Samtidig var del Toro veldig redd for monster som barn. Han har fortalt at han kunne ligge våken om natten fordi han forestilte seg skapninger rundt sengen og i rommet. En historie han har fortalt mange ganger er at han til slutt skulle ha inngått en slags avtale med monsterne. Han lovet at dersom de lot ham gå på toalettet om natten uten å plage ham, skulle ville han være venn med dem resten av livet. Det er selvfølgelig en historie som passer nesten mistenkelig godt med karrieren hans. Men den sier også noe om måten han forholdt seg til frykt på. I stedet for å forsøke å bli kvitt monsteret, begynte han å prøve å forstå det. En av de virkelig store opplevelsene kom da han så Boris Karloff som skapningen i «James Wales». Frankenstein fra 1931. Del Toro har senere snakket om hvor sterkt han identifisert seg med den skapningen. Han så ikke bare et skummelt vesen som skulle jages av landsbybebore med fakler, han så en skapning som var blitt jaget av andre, forlatt nesten umiddelbart, og deretter straffet fordi den ikke så ut som alle andre. Det er ikke vanskelig å se hvorfor akkurat dette satte seg så sterkt i ham, for den samme ideen dukker opp igjen gjennom hele karrieren hans. Det er også viktig å få med at del Toro ikke kom inn i filmbransjen først og fremst som regissør. Han arbeidet med sminke og spesialeffekter og studerte blant annet under Dick Smith som var en av de virkelig store innen filmsminke og som blant annet jobbet på The Exorcist. Det ga del Toro en helt konkret forståelse av hvordan skapninger bygges og hvordan de fungerer foran kamera. Han lærte hvordan materialer reagerer på lys, hvordan en protese må sitte på et ansikt og hvordan en skapning må bevege Teksting av Nicolai Winther Del Toro designer ikke bare hvordan et monster skal se ut, han er like opptatt av hvordan det skal oppføre seg når det står i samme rom som et menneske. Den første spillefilmen hans kommer i 1993 og heter Kronos. Allerede her ligger ganske mye av det han senere ble kjent for. Filmen handler om den eldre antikvitetshandleren Jesus Gris. som jeg uttalte fryktelig gærent, som finner en merkelig mekanisk innretning inni en statue. Apparatet ble laget flere hundre år tidligere av en alkemist og har evnen til å gi brukeren ungdom og et slags forlenget liv. Problemet er at den som bruker det samtidig utvikler et stadig sterkere behov for blod. På den måten er Kronos en vampyrfilm, men den ligner ganske lite på den typen vampyrhistorier vi vanligvis tenker på. Del Toro er ikke spesielt opptatt av å lage en ny Dracula. Han er langt mer interessert i hvorfor et menneske lar seg friste av muligheten til å unnslippe alderdom og død. Jesus er ikke en ond figur. Han er en vanlig eldre mann som plutselig oppdager at kroppen fungerer bedre enn den har gjort på lenge. Det er egentlig ganske lett å forstå hvorfor han ikke vil gi slipp på den muligheten med en gang. Etter hvert blir det selvfølgelig tydelig at det finnes en pris. Kroppen hans begynner å forandre seg, og han mister gradvis kontrollen over behovene sine, dermed bruker Del Toro allerede i debutfilmen sin en idé han senere skal komme tilbake til flere ganger. Nemlig at evig liv kanskje ikke er den gaven vi tror det er. Den tanken dukker opp igjen nesten 30 år senere i Pinocchio, hvor dødeligheten faktisk blir en viktig del av det som gjør livet verdifullt. Selve Kronos-apparatet er også interessant, fordi det er en veldig typisk deltoro-design. På utsiden er det et vakkert mekanisk objekt med tannhjul og precise bevegelser, men inni finnes det et levende insekt. Han setter altså maskinen og biologien sammen i ett objekt. Denne blandingen av mekanikk og organiske ting dukker opp igjen gjennom store deler av karrieren hans. Enten det er små apparater, rare anatomiske detaljer, eller enorme maskiner som jegerne i Pacific Rim. Kronos ble godt mottatt og ga Del Toro internasjonal oppmerksomhet. Filmen vant blant annet Critics Weeks. Critics Week-prisen i Cannes, og dermed begynte Hollywood å interessere seg for ham. Det førte ganske raskt til Mimic i 1997, og den produksjonen lærte ham mye om forskjellen mellom å lage sin egen film og lage film inne i et stort amerikansk studiosystem. På papiret virker Mimic nesten som en perfekt Guillermo del Toro-film. Historien handler om genmodifiserte insekter som er laget for å stoppe en sykdom spredd av kakelakker i New York. Forskerne regner med at den nye insektarten skal dø ut etter kort tid, men det gjør den selvfølgelig ikke. Den utvikler seg videre i kloaksystemet og begynner etter hvert å etterligne mennesker. Her finnes det egentlig massevis av ting Del Toro liker. Han har alltid vært fascinert av insekter, og hele ideen om mennesker som skaper noe levende og deretter oppdager å ikke ha kontroll over det, passer veldig godt med resten av filmografien hans. Likevel ble selve produksjonen svært vanskelig. Miramax ønsket en mer direkte monsterfilm, mens Del Toro ønsket mer tid til atmosfære og karakterer. Det oppstod stadige konflikter om historien, hvordan filmen skulle klippes og hvordan den skulle selges. Del Toro har senere snakket svært negativt rundt opplevelsen, og særlig om studioinnblandingen rundt Harvey Weinstein. Det var en produksjon hvor han opplevde at han stadig måtte kjempe for å beholde ting han mente var viktige. Samtidig skjedde det noe langt mer alvorlig i livet til del Toro. Det samme året ble faren hans, Federico del Toro, kidnappet i Meksiko og holdt fanget i over to måneder før familien fikk ham løslatt etter å ha betalt løsepenger. Hendelsen preget både del Toro og familien sterkt, og ble en viktig grunn til at han etter hvert flyttet fra Meksiko. Det er fristende å trekke en rett linje mellom slike hendelser og filmene hans, men det skal man være litt forsiktig med. Det man derimot kan si er at del Toro gjennom hele karrieren har vært mer interessert i menneskelig ondskap enn overnaturlig ondskap. Hos ham er de farligste figurene ofte mennesker som ønsker penger, makt eller kontroll. De trenger ikke være besatt av en demon eller påvirket av en forbannelse. Det holder at de bestemmer seg for at andre mennesker ikke betyr noe. Det hører med etter hans kidnapping at fordi Del Toro hadde brukt alle pengene sine på å lage Mimic, så trengte han hjelp til å skaffe den millionen han skulle betale løsepengene for, og det endte slutt med at James Cameron betalte de løsepengene, eller lånte dem løsepengene. Etter Mimic ville del Toro tilbake til en film hvor han hadde større kontroll, og resultatet ble The Devil's Backbone i 2001. Handlingen foregår i Spania mot slutten av den spanske borgerryen og følger en ung gutt som heter Carlos. Han blir sendt til et avsidesliggende barnehjem hvor mange av barna har foreldre som har kjempet på republikanernes side. Noe av det første Carlos ser når han kommer frem er en stor bombe som står midt på gårdsplassen. Den falt ned under et bombeangrepp, men eksploderte aldri. Barna har levd med den så lenge at den nesten har blitt en del av inventaret. De går rundt den og leker i nærheten av den som det er helt normalt. Jeg synes det er et av de beste bildene i hele Del Toros filmografi, fordi det oppsummerer situasjonen uten at noen trenger å forklare den. Barna har ikke startet krigen, men de lever bokstavlig talt midt inne i restene etter den. Carlos oppdager ganske raskt at det også finnes spøkelse på barnehjemmet. Det er en gutt som heter Santi, som døde der tidligere. I begynnelsen ser det ut som at Santi skal være filmens skumle element, men jo mer Carlos finner ut, desto tydeligere blir det at spøkelse ikke er den egentlige trusselen. Santi er selv et offer. Det som har skjedd med han skyldes selvsagt mennesker. Dermed begynner deltårer for alvor å formulere den tanken han senere skal vende tilbake til mange ganger. Det overnaturlige kan se skremmende ut, men utseende forteller oss ikke nødvendigvis hvem vi bør være redde for. Et spøkelse kan være et offer, mens den vanlige mannen som står ved siden av oss kan være den som faktisk har gjort noe forferdelig. Det er også her koblingen mellom fantasi og politikk blir tydeligere. The Devil's Backbone bruker en spøkelsehistorie til å snakke om krig og fascisme. Men en ny Det gjør det fra barnas perspektiv. Barna trenger ikke å forstå alle de politiske detaljene for å forstå hvem som behandler andre dårlig. De ser konsekvensene av de voksnes handlinger veldig direkte. Denne ideen tar Del Toro enda lenger i Pan's Labyrinth noen år senere. Men før vi kommer til det, gjør han igjen et ganske voldsomt stilskifte og lager Blade 2. Blade 2 kommer ut i 2002, og dette er en av de filmene hvor man virkelig ser at Del Toro begynner å finne ut hvordan han kan fungere i Hollywood uten å miste sin egen identitet. Wesley Snipes er tilbake som Blade, altså halvt menneske, halvt vampyr, og denne gangen får han et problem som gjør at han faktisk må samarbeide med dem han vanligvis jakter på. Det har dukket opp en ny type vampyr, Reapers, som er enda mer aggressive, enda mer smittsomme og langt vanskeligere å drepe enn de vanlige vampyrene. På papiret er dette en ganske enkel aksjenfilm, men Del Toro bruker den som en slags lekeplass for alt han liker med fysisk monsterdesign. Reaperne har en kjeve som åpner seg i flere deler, og når man ser det første gang er det akkurat passe blanding av fascinerende og kvalmende. Det er et design som ser ut som noen har tatt anatomi, blomst og kjøttkvern og bestemt seg for å kombinere alt sammen. Det interessante er at Del Toro ikke bare bruker skapningene som ting Blade skal slå ihjel. Han prøver å gi dem en slags biologisk logikk. De har en bestemt måte å spise på, en bestemt måte å bevege seg på, og en ganske klar plass i filmens økosystem. Det er kanskje ikke noe man tenker over første gang man ser filmen, men det er veldig typisk Del Toro. Han liker at monsteret føles som noe som kunne eksistert i en verden Samtidig er det også noe ganske deltoroaktig i selve konflikten. Blade må samarbeide med vampyrne. Det betyr at fienden og allierte plutselig ikke kan deles inn i helt rene kategorier lenger. Det finnes ting som er verre enn det man først trodde var monstre, og dermed blir moralsynet litt mer komplisert enn i den første filmen. Her dukker også Ron Perlman opp. Denne gangen som Reinhardt, en ganske usympatisk vampyr, som i praksis går rundt og venter på en anledning til å slåss med Blade. Perlman og Del Toro hadde allerede jobbet sammen på Kronos, og det samarbeidet kom til å bli veldig viktig. To år senere får Perlman den rollen Del Toro virkelig, Det er nesten vanskelig å finne en tegneseriefigur som passer bedre til Del Toro enn Hellboy. Han er bokstavlig talt en dæmon fra helvete. Han har rød hud, horn som han filer ned i hale og en enorm steinhånd. Han ser ut som noen man burde kaste en prest etter, men i praksis er han en ganske sur og følsom fyr som liker katter og har problemer med kjærlighetslivet sitt. Det er selvfølgelig akkurat den kontrasten Del Toro liker. Hellboy er ikke interessant fordi han ser ut som et monster, han er interessant fordi alle rundt ham i utgangspunktet har en god grunn til å tro han er et monster, mens han selv hele tiden må velge hva slags person han faktisk vil være. Han er skapt for et bestemt formål, hele mytologien rundt figuren sier han skal være en del av verdens undergang, men han bestemmer seg ganske enkelt for at det er ikke det han vil være. Det er et ganske enkelt poeng, men Del Toro liker det veldig godt. Du er ikke dømt av hvor du kommer fra, du blir dømt av hva du gjør. Det er også her Ron Perlman viser hvor viktig casting kan være. Studio kunne lett ha ønsket seg et større navn, men Del Toro holdt fast ved Perlman fordi han mente han hadde akkurat den blandingen av fysisk tyngde, røffet og sårbarhet den rollen trengte. Det fungerer. Perlman spiller ikke Hellboy som en demon, han spiller ham som en person som tilfeldigvis ser slik ut. Og det er viktig, for hvis Hellboy bare hadde vært en samling kule replikker og sminke, hadde filmen blitt en ganske tom affære. Det som gjør ham interessant er at han er barnslig, sjalu, sta, usikker. Han kan slå gjennom en vegg, men samtidig går rundt og surmule fordi Liss ikke gir ham nok oppmerksomhet. Det er kanskje ikke den mest sofistikerte formen for menneskelig drama, men det gjør Hellboy mer levende. Del Toro får også mye ut av universet rundt om. Bureau for Paranormal Research and Defense er fullt av skapninger og merkelige tilfeller. Her begynner vi å se hvor sterkt Del Toro trekkes mot verdener. Det er det overnaturlige bare en del av hverdagen. Han liker tanken på at det finnes en skjult verden rett ved siden av vår egen, full av skapninger som lever videre uten at vi legger merke til dem. Dette blir enda tydeligere i oppfølgeren, men for den før den kommer, lager han filmen som virkelig forandrer karrieren hans. Pan's Labyrinth kommer i 2006, og dette er nok fortsatt filmen mange forbinder sterkest med Guilherme. Det navnet, altså. Guillermo del Toro. Den foregår i Spania i 1944, noen år etter at borgerkrigen offisielt er over. Men mens Franco-regime fortsatt jakter på republikanske motstandsfolk. Hovedpersonen er Ophelia, en ung jente som flytter sammen med sin gravidebor til en militær utpost hvor kaptein Vidal holder til. Vidal er faren til barnet moren bærer, og allerede fra første møte er det ganske tydelig at dette ikke er en mann Ophelia føler seg trygg på. Vidal er en interessant figur fordi Del Toro ikke trenger å gjøre ham grotesk. Han er ikke overdrevet på noen klassisk skurket og måte, han er rolig, kontrollert og fullstendig sikker på at han har rett. Det er det som gjør han så ubehagelig. Han ser ikke på seg selv som ond, han ser på seg selv som representant for orden. Og det er egentlig her hele filmen finner konflikten sin. Ophelia lever i en verden hvor voksne mennesker forteller henne hva som er lov, hva som Og hva hun må gjøre. Vidal er ekstremversjonen av dette. For ham er lydighet en dyd i seg selv. Han krever at mennesker rundt ham følger ordre fordi han mener autoriteten hans er nok til å gjøre ordren riktig. Ophelia gjør det motsatte. Hun stiller spørsmål, hun søker seg mot eventyr, bøker og fantasi, hun oppdager en gammel labyrint, og møter en faun som forteller henne at hun egentlig er en prinsesse fra en annen verden, og at hun må gjennomføre tre oppgaver for å kunne vende tilbake. Det er lett å lese dette som at Ophelia rømmer inn i fantasien fordi den virkelige verden er for brutal, og det er sikkert en del av poenget. Men Del Toro gjør eventyrverden farlig også. Faunen er ikke en koselig veileder, han er gammel, tvedtydig og til tider ganske truende. Ophelia får ikke en trygg fantasiverden. Hun får en verden som krever at hun tar moralske valg. Og det er nettopp derfor scenen med Pale Man er så effektiv. Ophelia kommer inn i et rom hvor et blekt, nesten menneskelignende vesen sitter stille foran en stort bord fullt av mat. Hun har fått klar beskjed om at hun ikke må spise noe, men hun tar noen druer. Da våkner skapningen. Det er lett å forstå hvorfor Pale Man har blitt stående som en av de mest kjente måneder monsterdesignene fra moderne film. Han har ingen øyne i ansiktet. I stedet plasserer han øynene i hendene og løfter håndflatene opp foran ansiktet for å se. Det er et bilde man ikke glemmer. Men det er ikke bare designet som gjør scenen sterk. Hele rommet forteller oss noe. Pale Man sitter foran et bord med mer mat enn han trenger. På veggene finnes bilder av ham som spiser barn. Det ligger barnesko rundt han. Han har altså en skapning med overflod som likevel fortærer de svakeste. Det er ikke veldig subtilt. men det trenger heller ikke å være. Del Toro bruker eventyrspråk til å snakke om makt. Pale Man er skremmende fordi han ser grotesk ut, men også fordi han representerer en type makt som tar alt selv og som fortsatt vil ha mer. Likevel er det Vidal som er filmens egentlige monster. Han torturerer, dreper og kontrollerer mennesker uten at det finnes noe overnaturlig ved han. Han trenger ikke krefter, han har uniform, våpen og et system som sier at han har rett. Det er her filmen virkelig knytter sammen Del Toros politiske og fantastiske side. Fantasien blir ikke bare et sted Ophelia kan gjemme seg, det blir et sted hvor hun kan utvikle sin egen moral. Mot slutten blir hun bedt om å skade lillebroren sin for å fullføre den siste oppgaven. Da nekter hun. Det er avgjørende. For hele filmen har handlet om lydighet. Vidal krever lydighet. Faunen krever lydighet. Ophelia blir stadig fortalt hva hun skal gjøre. Men det er først når hun sier nei til en ordre hun mener er gal at hun viser hvem hun faktisk er. Det er også derfor slutten med Vidal fungerer så godt. Han har vært besatt av arv og at sønnen skal vite hvem faren var. Når han ligger for døden, prøver han fortsatt å kontrollere historien som skal fortelles etter ham. Han vil at sønnen skal få vite tidspunktet for døden hans. Svaret er at sønnen ikke engang skal få vite navnet hans. For en mann som har brukt hele livet på autoritet, arv og kontroll, er det omtrent den verste straffen han kunne fått. Pan's Labyrinth er en stor internasjonal suksess og vinner tre Oscar-priser. Det er her del Toro for alvor går fra å være et høyt respektert sjangeresersjør til å bli sett på som en av de viktigste filmskaperne i sin generasjon. Og det fine er at han ikke bruker ny prestisjon på å legge monsterne bak seg. Han hopper sporen streks tilbake til Hellboy. Hellboy 2 The Golden Army kommer i 2008, og denne gangen får Del Toro langt større frihet til å bygge universet rundt figuren. Det merkes nesten med en gang. Da den første filmen fortsatt føles litt som en tegneseriefilm som måtte passe inn i en kjent Hollywood-form, virker oppfølgeren mye friere. Trollmarkedet er kanskje det beste eksempelet. Når Hellboy og de andre kommer inn der, er ikke scenen bare full av en eller to viktige skapninger. Hele bakgrunnen lever. Det går figurer forbi som kanskje bare får noen sekunder på skjermen, men de er likevel designet med klær, hud, former og bevegelser som gjør at de føles som om de har et liv utenfor akkurat denne scenen. Det er en av tingene som Del Toro er veldig god på. Han lager ikke bare monsterer som holdpersonen skal slås med. Han prøver å skape en verden hvor alle skapningene hører hjemme. Og her kommer Doug Jones virkelig inn som en av de viktigste samarbeidspartnerne hans. Jones har en helt spesiell fjernsyn fysisk tilstedeværelse. Han er høy, ekstremt bevegelig og veldig flink til å bruke kroppen som en del av karakteren. Det er lett å tenke at det viktigste når man spiller under mye sminke er hvordan kostymet ser ut, men Jones viser at bevegelsene er minst like viktige. Faunen beveger seg ikke som Pale Man. Abe Sapien beveger seg ikke som noen av dem. Amphibian Man i The Shape of Water har igjen et annet kroppsspråk. Det er akkurat derfor Del Toro bruker ham som Jones spiller ikke bare monster, han spiller individuelle karakterer. I Hellboy 2 er dette også tydelig i måten Abe Sapien utvikles på. Han får mer personlighet, mer følsomhet og mer plass enn i den første filmen, og dermed blir det enda tydeligere at Del Toro ikke er interessert i å ha skapninger rundt seg bare fordi de ser kule ut. Han vil at de skal være personer. Etter Hellboy 2 skjer det noe ganske merkelig i karrieren hans, fordi han bruker flere år på en film han aldri får Han blir nemlig valgt til å lage The Hobbit. Dette er ikke et prosjekt han bare er innom i noen møter. Del Toro flytter til New Zealand, jobber i flere år med manus og design sammen med Peter Jackson og resten av teamet. Det ble lagt ned mye arbeid i hvordan Midgar skal se ut i hans versjon, og han begynner å utvikle en ganske tydelig visuell retning. Men produksjonen blir stadig forsinket på grunn av økonomiske problemer rundt MGM. Del Toro blir sittende og venter, mens andre prosjekter står på pause, og til slutt bestemmer han seg for at han ikke kan bruke flere år på noe som fortsatt ikke har noen klar oppstaksdatum. Han trekker seg. Peter Jackson ender senere opp med å resersjere filmene selv. Det er en av de store alternative filmhistoriene, fordi Del Toro og tolken virker som en ganske interessant kombinasjon. Man kan lett forestille seg at han ville hatt mye moro med troll, goblins, murkwood og smaug, samtidig som det hadde sannsynligvis blitt en ganske annen visuell verden enn Jacksons. Vi kommer aldri til å vite hvordan det hadde blitt, men det sier noe om Del Toro at et prosjekt han Han går videre og lager noe helt annet. Det blir Pacific Rim i 2013. Denne filmen er kanskje den reneste formen for Del Toros kjærlighet til monsterfilm. Premissa er så enkelt at det høres nesten ut som noe et barn finner på med aksjenfigurer. En portal åpner seg under stillehavet, gigantiske monster kommer gjennom, og menneskene bygger enorme roboter for å slåss mot dem. Det er egentlig hele filmen. Det som gjør filmen så morsom er at El Toro ikke prøver å late som dette er smartere enn det er. Han skammer seg ikke over konseptet. Han liker kaijus. Han liker roboter. Han liker store ting som slåss. Det betyr ikke at filmen er tom. Jægerne som styrer seg av to piloter som kobler hjernene sammen i noe som kalles drift. De deler minner, traumer og følelser. Det betyr at filmens store teknologiske våpen faktisk bare fungerer hvis to mennesker klarer å stole helt på hverandre. andre. Det er en ganske fin idé. Man kan ikke redde verden alene. Man må slippe et annet menneske inn i hodet. Samtidig vet filmen når den skal slutte å være dyp og bare la en robot slå et monster med en båt. Det er kanskje en Adel Toros tyrker. Han virker aldri flau over å være glad i sjanger. Han trenger ikke å pakke alt inn i ironi for at voksne mennesker skal få lov til å like det. Crimson Peak kommer ut i 2015, og dette er en film som på mange måter viser hvor mye Gull Guillermo del Toro liker gotisk litteratur, gamle hus og historier som for tiden aldri helt slipper tak i menneskene som prøver å gå videre. Filmen ble markedsført ganske tydelig som skrekkfing, men del Toro selv har hele tiden vært opptatt av at dette først og fremst er en gotisk romanse. Og det er egentlig en ganske viktig forskjell. Hvis man går inn i filmen og forventer en ren spøkelsesfilm med stadig sjokk, kan man fort bli litt skuffet. Men hvis man ser på den som en historie om begjær familiehemmeligheter, forfall og mennesker som bærer med seg fortiden inni nåtiden fungerer den langt bedre. Hovedpersonen Edith Kershing, spilt av Mia Wasikowska, er en ung kvinne som ønsker å bli forfatter, og allerede her merker man at El Toro bruker henne som en figur som både lever i og kommenterer den typen historie filmen selv er. Hun er opptatt av spøkelser og gotiske fortellinger, men når hun selv ble dratt inn i en som ligner på det hun kunne ha skrevet, oppdager hun ganske raskt at det ikke er så romantisk å leve midt inne i en gotisk roman som det kan høres ut på papiret. Hun møter Thomas Sharpe, spilt av Tom Hiddleston, og søsteren hans Lucille, spilt av Jessica Chastain, og etter hvert ender Judith opp med å gifte seg med Thomas og flytte til familiens gamle herskapshus, Allerdale Hall. Og her er det nesten umulig å ikke snakke om huset som om det var en egen karakter, fordi Del Toro og produksjonen Resursdesignerne har bygget hele stedet slik at det ser ut som familien som bor der har råttnet inn i veggene. Huset er enormt, men det er også ferdig med å falle sammen. Taket er ødelagt slik at blader og snø faller ned gjennom den store hallen. Gulvene knirker, veggene virker fuktige, og den røde leiren under eiendommen presses opp gjennom bakken og gir hele stedet et utseende som om huset blør. Det er ekstremt teatralsk, men det er også helt bevisst, fordi Del Toro bruker miljøet til å fortelle oss hva slags verden Edith har kommet inn i. Familien Sharp lever på et navn og en gammel status som egentlig ikke betyr noe lenger, og alt rundt dem holder på å kollapse på samme måte som familien selv. Det er også her Crimson Peak skiller seg ganske tydelig fra en mer tradisjonell spøkelsesfilm. Fordi spøkelsene ikke egentlig er filmens største trussel. De ser fryktelige ut, og de de dukker opp på en måte som er laget for å være ubehagelige, men etterhvert forstår Edith at de først og fremst prøver å advare henne. Det er altså ikke de døde som er problemet, de døde er beviset på at noe forferdelig allerede har skjedd. Dette er en idé Del Toro allerede hadde brukt i The Devil's Backbone, og det er ganske typisk for ham at han vender tilbake til den i en helt annen type film. Hos mange regissører er spøkelse en invasjon av den normale verden, men hos Del Toro er spøkelse ofte selve konsekvensen av menneskelig ondskap. Det er noen som har blitt utsatt for noe, og som ikke får fred fordi fortiden fortsatt ligger der og råtner under overflaten. Det er også vanskelig å komme utenom at Crimson Peak er en av de mest visuelt overdådige filmene Del Toro har skapt. Alt er gjennomført på en måte som er nesten litt voldsom, fra kostymer til farger, til arkitektur, men det er nettopp det som passer denne typen historie. Del Toro er ikke interessert i subtil realisme her. Han vil at huset skal se ut som et gotisk mareritt, og han vil at publikum skal forstå at følelsene i historien bare ved å se på rommene menneskene beveger seg gjennom. Jeg synes også det er interessant at filmen bruker kjærlighetshistorien på en måte som gjør den mer ubehagelig enn romantisk etter hvert. Thomas blir presentert som en litt mystisk sørgmodig mann, og Hiddleston spiller ham med akkurat nok varme til at man skjønner hvorfor Edith blir fascinert av ham. Men hele forholdet er bygget på ting hun ikke vet, og jo mer hun finner ut, desto tydeligere blir det at hun ikke bare har giftet seg inn i en familie med hemmeligheter, hun har giftet seg inn i et system hvor kjærlighet, avhengighet og kontroll er så blandet sammen at det nesten ikke finnes noen vei ut. Jessica Chastain spiller Lucille med en ganske kontrollert intensitet, og det fungerer godt fordi hun ikke trenger å gjøre karakteren overdrevet fra første scene. Det ligger hele tiden noe anspent og merkelig i måten hun forholder seg til Thomas på. Og jo mer historien utvikler seg, desto mer skjønner man at huset og familien egentlig er to sider av samme sak. Begge deler er gamle, lukkede og råttnede, men prøver fortsatt å holde på fasaden. Når man ser Crimson Peak i sammenheng med resten av Del Toros filmer, er det lett og kjenne igjen tankegangen hans. Det som ser overnaturlig ut er ikke nødvendigvis det farligste. Det som ser sivilisert ut kan være langt verre. Et spøkelse kan komme tilbake for å hjelpe deg, mens et levende menneske kan smile til deg ved middagsbordet og samtidig planlegge noe helt forferdelig. To år senere kommer The Shape of Water, og her tar del Toro mange av de samme ideene om outsideren og det misforståtte monsteret og gjør dem til selve kjernen i en kjærlighetshistorie Filmen foregår i begynnelsen av 1960-årene midt under den kalle krigen, og hovedpersonen, Elisa Esposito, spilt av Sally Hawkins, jobber som renholder ved et hemmelig amerikansk forskningsanlegg. Elisa er stum og kommuniserer gjennom tegnspråk, og dette er viktig fordi Del Toro dermed lager en romantisk film hvor hovedpersonen ikke kan lene seg på lange samtaler for å forklare følelsene sine. Forholdet må utvikle seg gjennom blikkbevegelser, musikk, magisk, og fysisk nærhet, og det passer egentlig veldig godt til måten del Toro liker å fortelle historier på. På laboratoriet oppdager Lisa at amerikanerne holder en amfibisk menneskelignende vesen fanget. Skapningen, spilt av ingen ringere enn Doug Jones, har blitt hentet fra Sør-Amerika og behandles i praksis som et forsøksdyr. Forskerne vil finne ut hva de kan lære ham, mens sikkerhetsmannen Richard Strickland, spilt av Michael Shan, behandler ham med en brutalitet som ganske raskt gjør det klart hvem deltoro mener vi skal være mest skeptiske til. Strickland er en veldig typisk deltoro-skikkelse fordi han ser ut som det motsatte av et monster. Han er velkledd, representerer myndighetene, har familie, jobb og posisjoner. og papiret er han den som burde representere orden. Likevel er han nådløs, arrogant og voldelig. Han har et behov for å kontrollere alt rundt seg som etter hvert gjør ham stadig mer grotesk uten at det trengs noen monsterdesign i det hele tatt. Elisa reagerer helt annerledes på skapningen. Hun begynner å kommunisere med ham, hun tar med mat, hun spiller musikk, og etter hvert oppstår et forhold mellom dem som Del Toro behandler helt uten ironi. Det er kanskje det viktigste grepet i hele filmen. Han prøver aldri å beskrive skytte seg mot premisse ved å gjøre en narr på det. Han ber heller ikke publikum om å synes det er rart på en morsom måte. Han vil at vi skal tro på at Elisa forelsker seg i denne skapningen, og fordi filmen selv tar forholdet så alvorlig, blir det mye lettere for oss å gjøre det samme. Det ligger selvfølgelig en tydelig forbindelse til Creature from the Black Lagoon her. Del Toro så den filmen som barn, og har snakket om hvor sterkt han reagerte på at Gilman aldri kunne få kvinnen. I den klassiske monsterfilmen finnes det en tydelig grense mellom menneske og det andre. Og monster kan være fascinerende, men det må til slutt avvises eller ødelegges. Del Toro bestemmer seg mange år senere for å lage en film hvor monster ikke bare får kvinnen, men hvor det også er meningen at vi skal stå hvorfor hun velger ham. Det er også viktig hvem Elisa omgir seg med. Zelda, spilt av Octavia Spencer, er en svart kvinne i et USA hvor raseskille fortsatt pregger samfunnet. Giles, spilt av den svært undervurderte Richard Jenkins, er homofil og lever et liv hvor han ikke kan være åpen om hvem han er. Elisa selv blir åpen ofte behandlet som mindreverdig fordi hun ikke kan snakke. Dette er mennesker som på forskjellige måter vet hvordan det føles og blir definert av andre, og derfor blir det heller ikke så vanskelig for dem å se skapningen som et individ i stedet for noe som bare skal undersøkes eller kontrolleres. Det betyr ikke at The Shape of Water først og fremst er en politisk tese. Den er fortsatt en romantisk eventufilm, og Del Toro fyller den med humor, musikk og en nesten gammeldags Hollywood-følelse. Men under alt dette ligger den samme ideen han har jobbet med hele karrieren. Nemlig at menneskelighet ikke nødvendigvis handler om hvordan man ser ut, men om hvordan man behandler andre. Filmen blir enormt viktig for Del Toro. Den får 13 Oscar-nominasjoner og vinner fire priser. Blant annet for beste produksjonsdesign og beste originalmusikk. Mens Del Toro selv vinner for beste regi, og filmen vinner beste film. Det er ganske bemerkelsesverdig at han nå toppen av Hollywood med en historie om en stum renholder og et fiskemenneske. Men samtidig er det nesten vanskelig å finne en film som oppsummerer ham bedre. Han tar det han har elsket siden barndommen, nemlig monsterfilmen, og nekter å behandle den som noe mindreverdig. I stedet lager han en film som både er romantisk, merkelig og visuelt særegen, og som ender med å få den typen anerkjennelse filmskaper vanligvis får for langt mer tradisjonelle prestigeprosjekter. Et Etter The Shape of Water kunne man kanskje forventet at Del Toro skulle lage noe enda større og mer fantastisk, men han gjør nesten det motsatte. Nightmare Alley fra 2021 er en mørk noir-historie uten noe egentlig overnaturlig monster. Og det er interessant fordi filmen viser at han ikke trenger skapninger for å være opptatt av de samme moralske spørsmålene. Bradley Cooper spiller Stanton Carlisle, en mann som havner på et omreisende Tivoli og begynner å lære hvordan mentalister og såkalte synske faktisk jobber. Det handler ikke om ekte overnaturlige evner, det handler om å observere mennesker, lese reaksjonene deres og bruke informasjon på en måte som får dem til å tro at du vet mer enn du gjør. Stanton lærer dette raskt, og etter hvert skjønner han også at det finnes mye penger i å fortelle mennesker det de desperat ønsker å høre. Han begynner å spille på sorg og tap, og han utnytter mennesker som håper på kontakt med døde slektinger. Det er her filmen blir veldig deltårig, fordi Stanton ikke ser ut som et monster på noen måte. Han er pen, intelligent og charmerende, men bruker andre menneskers svakheter som råmateriale for sin egen suksess. Det er egentlig en ganske logisk utvikling i filmorganisasjonen, Deltoro har i mange år fortalt oss om at det groteske utseende ikke nødvendigvis sier noe om moral, og i Nightmare Alley trenger han ikke en gang å vise oss en overnaturlig skapning for å gjøre det poenget. Det holder med et vanlig menneske som gradvis slutter å bry seg om hva handlingene hans gjør med andre. Filmen er også svært opptatt av sirkler og gjentakelser. Stanton ser tidlig på Tivolits geek, en mann som er redusert til å leve på samfunnets absolute bunn, og tror naturligvis at han selv aldri kan ennå der. Hele historien blir dermed en lang bevegelse mot at han til slutt forstår hvor lite spesiell han egentlig er. Det er ikke en straff som kommer fra noe overnaturlig, han ødelegger seg selv gjennom valg han tar igjen og igjen. Så kommer vi til Guillermo del Toros Pinocchio i 2022. Og selv om det er en animasjonsfilm, er dette kanskje en av de mest personlige filmene han har laget. Han hadde forsøkt å få prosjekter realisert i mange år, og da det endelig ble noe av, valgte han stop motion i stedet for vanlig digital animasjon. Det passer egentlig perfekt, fordi hele historien handler om en fysisk skapelse som blir bygget og forliv, og i stop motion finnes Pinocchio faktisk som en modell foran kamera. Noen har flyttet kroppen hans bilde for bilde, og den fysiske kvaliteten passer veldig godt til Del Toros forhold til skapninger og håndverk. Filmen starter også på en langt mørkere måte enn mange andre versjoner av historien. Geppetto har mistet sønnen Carlo, og sørgen etter ham er det som driver ham til å lage Pinocchio. Dermed blir Pinocchio født inn i en situasjon hvor han allerede forventes å fylle plassen etter noen andre, og mye av konflikten mellom ham og Geppetto kommer fra at Geppetto i utgangspunktet ikke klarer å akseptere at denne nye skapningen er et eget individ. Det er en ganske sterk idé, fordi den handler om noe langt mer enn bare en ulydig treduk. Det handler om foreldre som må lære at barn ikke finnes for å oppfylle foreldrenes forventninger, og det handler om hvor ødeleggende det kan være å prøve å forme et barn til å bli noe det ikke er Del Toro flytter også historien til Mussolinis Italia, og dermed får den klassiske ideen om at Pinocchio må lære å være ulydig et helt annet betydning. Hvis samfunnet rundt deg er fascistisk, er ikke lydighet nødvendigvis en dyd. Noen ganger er det nettopp evnen til å si nei som viser at du har utviklet moral. Her finnes det en ganske tydelig forbindelse til Ophelia i Pan's Labyrinth. Hun blir stadig gitt ordre av voksne og autoriteter, men det viktigste valget hennes kommer når hun nekter å gjøre noe hun mener er galt. Pinocchio går gjennom noe av den samme utviklingen. Han lærer ikke bare å følge regler, han lærer å vurdere hvilke regler som faktisk fortjener å Filmen handler også mye om døden og det er ikke interessant fordi Pinocchio i denne versjonen ikke er redd for døden på samme måte som menneskene rundt han. Han kan dø, men han kommer tilbake. Etter hvert blir det tydelig at dette ikke nødvendigvis er en gave, fordi alle menneskene han elsker fortsatt er dødelige. Det betyr at han risikerer å fortsette lenge etter at alle andre er borte. Det blir nesten den samme tanken som Del Toro jobbet med helt tilbake i Kronos. Evig liv høres fantastisk ut, så lenge man bare tenker på at man selv slipper å dø. Men det blir langt mer komplisert når man begynner å tenke på at alt man må miste underveis. Pinocchio vinner Oscar for beste animasjonsfilm, og på dette tidspunktet er det nesten som om del Toro har fått samlet alle de viktigste temaene sine på plass, før han går løs på historien som har fulgt ham siden barndommen. Når han endelig lager Frankenstein i 2025, er dette derfor ikke bare en ny filmatisering av Mary Shelley's roman. Del Toro har snakket om Frankenstein-monstre i flere tider, og han har vært helt åpen om at figuren var en av de mest formative opplevelsene han hadde som barn. Han har lenge ønsket å lage sin egen versjon, og når filmen først kommer føles det nesten som om hele den tidlige karrieren har vært en lang forberedelse. Det sentrale hos Del Toro er at han ikke ser skapningen som et monster som gradvis skal oppdage menneskelige følelser. Han starter nesten motsatt. Skapningen er et levende vesen som blir skapt uten å ha bedt om det. Og så blir den forlatt av mennesket som ga ham liv. Dermed ligger den store moralsk ikke bare i at Viktor Frankenstein bryter naturens grenser, men at han nekter å ta ansvar for resultatet. Viktor skaper et liv og oppfører seg deretter som om livet bare var et misslykket eksperiment. Fra skapningens perspektiv er situasjonen selvfølgelig helt annerledes. Denne nye verden forstår ingenting om å lære alt uten en far som tar ansvar. Når den senere blir møtt med frykt og vold, er det ikke så vanskelig å forstå at den utvikler sinne og bitterhet. Det er her del Toro virkelig finner en historie som samler nesten alt han har vært opptatt av tidligere. Kronos handlet om menneskets ønske om å overvinne døden, Mimic handlet om mennesker som skaper en ny livsform og mister kontrollen over den, Hellboy handlet om en skapning som nektet å la opprinnelsen bestemme identiteten, The Shape of Water handler om en menneskelighet i en kropp som andre definerer som monstrøs, og Pinocchio handlet om en far som skaper et barn som må lære å akseptere at barna har sin egen identitet. Når Frankenstein kommer ligger alle disse tankene allerede klare. Det er da for filmen nesten føles som et naturlig endepunkt, selv om Del Toro selvfølgelig ikke er ferdig som filmskaper. Han kommer tilbake til det monsteret som først lærte ham at monsteret ikke nødvendigvis er skurken, og han får endelig fortelle historien på sin egen måte. Og kanskje det er nettopp her hele spørsmålet om hvem er egentlig monsteret blir tydeligst. Skapningen ser ut som noe vi har lært opp til å frykte, men Victor er den som skaper situasjonen, forlater ansvaret og lar et nyfødt vesen møte verden hele tiden. Da blir det ganske vanskelig å bare peke på skapningen og si at den er problemet. Når man ser på karrieren i dette lyset, blir det også lettere å forstå hvorfor Del Toro er så opptatt av Frankenstein. Historien handler ikke bare om vitenskap som går for langt, den handler om ansvar. Hvis du skaper noe levende, kan du ikke bare trekke deg unna når resultatet ikke passer med forventningene dine. Det er en veldig enkel tanke, men den går igjen overraskende ofte i alle hans produksjoner. Og så har vi selvfølgelig filmene han aldri fikk laget, og der finnes det nesten et egen alternativ filmografi som kunne vært like interessant som den virkelige. Det mest berømte prosjektet er At Mountains of Madness, basert på H.P. Lovecrafts historie om en vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis, som oppdager restene etter en sivilisasjon som eksisterte på jorden lenge før mennesket. Dette er materialet som passer del Toro nesten mistenkelig godt, fordi historien kombinerer gamle skapelser Vetenskapninger, ukjent biologi, vitenskapelig nysgjerrighet og den ganske ubehagelige oppdagelsen av at menneske ikke nødvendigvis er spesielt viktig i den store sammenhengen. Del Toro jobbet lenge med prosjektet. James Cameron var involvert som produsent, og Tom Cruise var på et tidspunkt aktuell for hovedrollen. Problemet var at Del Toro ønsket å lage en stor og kostbar film med voksen aldersgrense, og det gjorde studioet nervøst. En dyr monsterfilm uten trygg franskise, og uten mulighet til å selge billetter til absolutt alle aldersgrupper, er ikke akkurat den type regnestykket som får Hollywood til å slappe av. Prosjektet ble derfor liggende. Det er fortsatt vanskelig å ikke lure på hvordan den filmen kunne blitt. Fordi Del Toro og Lovecraft virker som en ekstremt naturlig kombinasjon. Del Toro er opptatt av skapninger som har en fysisk logikk og en historie, mens Lovecraft ofte bygger skrekken rundt ideen om at mennesker oppdager noe som eksisterte lenge før oss, og som gjør at hele vår plass i verden er langt mindre betydningsfull. Det finnes selvfølgelig en fare for at de to sensibilitetene ikke hadde passet perfekt sammen, fordi Del Toro ofte følger langt mer sympati med monsterne sine enn det Lovecraft gjorde. Men akkurat den forskjellen kunne også gjort filmen svært interessant. Det hadde vært spennende å se hvordan Del Toro hadde tolket eldre tings, fordi de i Lovecrafts historie faktisk er mer kompliserte enn bare under omvesener. De har sin egen kultur, historie og biologi, og akkurat den typen skapning er noe Del Toro vanligvis elsker å grave i. Så har vi The Hobbit, som vi allerede har snakket om som står igjen som en av de store what-if-historiene i moderne fantasyfilm. Fordi deltore og tolken kunne blitt utrolig snodig i blanding, men potensielt spennende. Det er lett å forestille at han kunne gjort mye interessant med skapningene i Middegård, særlig Goblin, Troll, Beorn, Smaug. Det er også mulig at hele uttrykket hadde blitt langt mer eventyraktig og mindre direkte knyttet til Jacksons tidligere trilogi. Men det kommer vi aldri til å få vite. Og det er kanskje det som gjør slike tapte prosjekter så fascinerende. Den filmen som aldri finnes, blir alltid perfekt i hodet vårt. Det samme gjelder til en viss grad Hellboy 3. Del Toro og Ron Perlman ønsket lenge å lage en avslutning på historien sin, men de fikk aldri den finansieringen som skulle til. De to første filmene var ikke store nok kommersielle suksesser til at studioene ønsket å satse på en dyr tredje film. Dermed forsvant prosjektet gradvis. Det er utrolig så fordi Hellboy 2 legger opp til at historien skal fortsette, og fordi Hellboy som figur passer så godt inn i Del Toros verdensbilde. Han er født med en skjebne som sier at han skal gjøre noe forferdelig, men hele karakteren bygger på at han velger å være noe annet. Det er kanskje den enkleste måten å oppsummere Del Toros forhold til monster på. Han er ikke så opptatt av hva en skapning er ment å være, han er mer opptatt av hva den velger å gjøre og hvordan den velger å behandle den. Når man ser hele filmografien samlet er det derfor god Ganske missvisende å beskrive Del Toro som bare en regissør som liker monsterer. Han liker selvsagt skapninger, sminke, rare kropper og all den fysiske siden av sjangefilm, men han bruker dem på en måte å undersøke mennesker på. Monsterer står ofte utenfor samfunnet, og det betyr at det også blir en figur som gjør det mulig å undersøke hvordan vi reagerer på det vi ikke forstår. Noen karakterer reagerer med nysgjerrighet, andre reagerer med frykt. Og noen reagerer med vold fordi de ikke tåler at det finnes noe utenfor deres egen kontroll. Det er derfor Strickland i The Shape of Water er så viktig. Han trenger å kunne plassere skapningen i en kategori som noe mindre verdig, fordi hele verdensbildet hans bygger på en ting som har en bestemt plass. Det er derfor Vidal i Pan's Labyrinth er så farlig. Han tåler ikke ulydighet fordi han mener orden er viktigere enn menneskene som må leve under den. Og det er derfor Victor Frankenstein svikter så fundamentalt. Han skaper et liv, men når livet ikke passer med bildet han hadde i hodet, behandler han det som en feil i stedet som et ansvar. Det er en ganske tydelig rød tråd. Og kanskje det er dette som gjør at El Toro kan lage seg forskjellige filmer, uten at filmografien føles tilfeldig. På overflåten er det stor forskjell på Kronos Pacific Rim, Nightmare Alley og på Nokia, Men under sjangeren ligger mange av de samme spørsmålene om identitet, ansvar, makt og utenforskap. Det gjør også at monsterne hans sjeldent bare er pynt. De forteller oss noe om menneskene rundt dem. Og veldig ofte er det de helt vanlige menneskene som kommer dårligst ut av sammenligningen. Da setter vi punkt om for denne deltore-runden. Hvis du fortsatt har lyst på flere monster etter dette, finner du Lovecraft på norsk, hvor det ikke akkurat blir mindre tetakler, gammel ond Teksting av Nicolai Winther